Neste låt ut kommer fra en som ikke bare er musiker, men som også driver på med både skuespill og modellyrket. Miles Fisher heter han, som har drevet med musikk siden han var 10 år, vært med i en håndfull filmer og gjestet flere tv-serier. Han skal tydeligvis være veldig morsom, for han har fått heder for hans egenproduserte musikkvideoparodi av American Psycho. Dette, i tillegg til å se ut som Tom Cruise (han spilte faktisk som han i en film også) skal ha styrket hans navn i Hollywood. Nå er han med i Final Destination 5, og denne filmen har han også parodiert med låta New Romance.
Musikkvideoen til New Romance skal tydeligvis være ekstra promotion for FD 5, men i tillegg skal den være lagd med utgangspunkt i en tv-serie fra 90-tallet kalt Saved by the bell. Uavhengig av om du bare kjenner til filmen eller serien eller ingen av dem, vil du nok bli underholdt av denne kreative videoen. Det går VELDIG tilbake til 90-tallet, men den er ganske morsom (litt overdrevent til tider, for min del). Men alt sammen er godt laget, og Miles er selvsikker, komisk og livlig. Andre skuespillere fra filmen skal også være med her, forresten.
Det jeg liker best med låta tror jeg er teksten og det refrenget der. Teksten er morsom, og refrenget feet-stompingly fengende. Det kribler litt i kroppen og det skal ikke mye til før jeg i det minste beveger hodet fra side til side. Versene er litt lange, men siden teksten er dominerende og innholdet/historien er så interessant å følge med på, så gjør ikke det noen ting. Det er faktisk bare passende, syns jeg. Og så alle disse dødsfallene, da! Haha, jeg må bare riste på hodet og flire litt. Så tullete! :D
Og siden jeg er så glad i å kategorisere i et bredt spekter og å skape nye navn til variasjoner av ulike musikksjangre, så velger jeg å kalle dette for komipop; popmusikk med en sterkere humoristisk vinkling. Ja, den var grei. Den likte jeg.
Gøyeste verslinje:
"Hot and damn, she's shooting me the eye!"
Sterkeste hook:
"So TRYY this dance" + "SH-HAAKE those pants!"
Hei igjen! Har du ventet spent siden sist på å få høre det neste jeg skal introdusere? Jeg håper det, for nå kommer jeg (som alltid?) til å vise dere noe amazing! I hele sommer har jeg vært i sommermodus, og har prioritert venner, familie og bekjente. Det gjør jeg altfor sjeldent, så det følte jeg var ganske viktig å gjøre. Jeg håper å få sette av mer tid til dette heretter, da. Har lagt merke til at det fortsatt er noen som besøker musikkbloggen selv om jeg ikke har postet noe på en stund. Det setter jeg pris på. Bare husk å like facebookpagen hvis du ikke allerede gjør det, for der poster jeg ganske mye mer musikk i tillegg til her inne.
Uansett! Neste popband heter Annaca. Det er faktisk navnet på frontvokalisten som startet bandet. De finner jeg utrooolig lite info om, forresten. Og noe av grunnen til det tror jeg er at de ikke er signert noe plateselskap ennå. (De burde ha lagt ut mer informasjon om seg selv allikevel, syns jeg, men what can you do?) Så det får bare bli en enda kortere introduksjon denne gangen.
Annaca (vokalisten) kommer i hvert fall fra Kent i Storbritannia. Hun har spilt piano og sunget siden hun var 14 år, og startet tidlig voksen alder å samarbeide med folk i musikkindustrien, hvor hun etter hvert startet bandet med samme navn. Hun studerer nå ved et musikkinstitutt i Brighton, og et av hennes største mål nå er å lage og produsere nok låter til å gi ut et debut album. Inspirasjonskildene er blant annet Bat for Lashes, Marina and The Diamonds, Florence and The Machine og Ellie Goulding. Av det jeg har hørt til nå (to låter!) så virker dette veldig lovende!
Bildet av bandet på gig!
Førstesinglen (eller det som sannsynligvis blir det!) heter Run. Det er en praktfull poplåt lyst opp av sine helt egne stjernelys. Den bygger seg ”riktig” opp og frem, og lett blir vi innredet i låtens komfortsone. Det er som om du skulle ha besøkt en fremmed, hyggelig nabo. Du blir invitert inn, du blir tilbudt noe godt å spise og drikke eller hva annet du trenger. Du kan velge å si nei, og bare vite at muligheten er der, eller du kan takke ja – og smake på alt det gode. Litt sånn er Run. Den maser ikke, ei heller presser den seg på. Men om du velger å lytte til den, så gir den alt mulig av seg selv og mer til. For dette må være den eneste forklaringen til at låten er så behagelig å høre på, på tross av å være en pop låt med slik produksjon, energi og kraft. Jeg kunne godt ha hørt på den i bakgrunnen, samtidig som låta godt kunne ha vært midtpunktet med meg syngende høyt etter.
Denne var vanskelig å fargelegge! Den er unik, men den innehar også velkjente kvaliteter (Oransje). Det er også noe ved låta som gir den en egen, ekstra dimensjon (Grønn).
Overraskende nok vil jeg ikke beskrive låten som direkte fengende. Denne låten har mye sterkere fremtredende kvaliteter, og det er absolutt en positiv ting at låten ikke er avhengig av å være fengende, som det jo ofte pleier å være det letteste å ty til for å lage noe likandes.
Musikkvideoen er forresten ganske flunkende og shiny. Noe jeg også hører i forhold til produksjonen. Veldig glatte og pene lyder, nesten som at jeg kan karakterisere det som jentete. De har i hvert fall klart å fremheve den delen av låten via musikkvideoen, men samtidig merker jeg at låta er for stor for bare henne og det mørke stedet hun befinner seg i og som pakker det litt tettere inn enn nødvendig. Spesielt refrenget trenger mer plass. Og det er litt det jeg liker med refrenget. Det varer litt, og det er ganske lite repetisjon som det ofte er mye av i popmusikk. Her fungerer det ganske bra. Man glir helt utrolig lett inn i refrenget, og med en strategisk plassert avløser midt i refrenget (i form av ”run-run-run”) er det ikke vanskelig å nyte refrenget helt fra start til slutt.
Bandet sammen i the black couch!
Det som ofte er lett å kjenne på etter å ha hørt en låt man liker godt, er dette her med at man ”får den på hjernen”. Her er ikke det et problem, for refrenget er faktisk ikke så lett å huske. Nesten det eneste hooket i låta er ”run-run-run”. På en måte er dette positivt. Det er litt som jeg beskrev istad med at den ikke maser. Det er en snill, men lidenskapelig poppete låt med passelig stort hjerte og moderat mengde sminke.
- Som her!
Bridgen liker jeg også. Vi får servert samme oppskrift som i refrenget, i tillegg til at tempoet blir ca halvert før siste opptur. Ganske standard, men det føles mer integrert her enn i en låt hvor bridgen er den totale motsetningen til resten av låten. Av og til kan det bli litt for stor forskjell, så det er godt å høre at dette fungerer fint når det er flettet så porøst inn i hverandre sånn. I tillegg vil jeg trekke frem det utrolig digge ”Oh-Oh”-sekvensen rett før refrenget. Litt ekstra pop power, og så flyr vi til værs. Jeg elsker en god ”Oh-Oh”! Ikke bare synger hun det, men musikken blir med på samme måte. Det høres så ufattelig friskt ut! Nam. Også vil jeg kommentere den gode, glossy ekkobruken. I tillegg til at vi hører stemmen hennes dobbelt fra andre del av første vers, så hører vi dette og ekkobruken rundt, før, omkring i, og etter refrengene. Stemmen hennes er liksom oppå og ved siden av hverandre og sånt. Det er ganske fiffig og høres bra ut. Vi må forresten heller ikke glemme utroen. Denne ”run-run-run”-sekvensen som alltid roer oss litt ned etter et refreng og som forbereder oss på et nytt vers, samtidig som hun får pitchet inn låtittelen. Dette kommer passelig nok inn på slutten og pakker låten elegant sammen.
Gøyeste verslinje:
"I've become a robot in disquise.."
Sterkeste hook:
Run, run, run, run!
Beste øyeblikk:
Pop power før refrenget: "Oh-OH-oh..OH! Oh-OH-oh..OH!"
Alright! Det har blitt sommer for real. Og derfor kan det hende jeg skriver innlegg litt sjeldnere, men hvis du liker pagen min på facebook får du vite når jeg legger ut nye innlegg så du slipper å sjekke innom fra tid til annen. Misforstå meg rett, jeg kommer helt sikkert til å skrive en del i sommeren – og kanskje til og med mer enn vanlig - men jeg har ingen faster dager jeg skriver på, så det er praktisk sett best å like pagen. Ikke bare så du får vite når jeg legger ut mer her inne, men der legger jeg faktisk ut utrolig mye mer musikk som du absolutt bør sjekke ut. Det har blitt sånn at de låtene jeg liker best, skriver jeg om på bloggen. Det er de låtene jeg virkelig føler for å si noe om. Men dette er en eksklusiv opplevelse, så de aller fleste låtene legger jeg ut på facebook-pagen. Hadde jeg postet dem opp her i tillegg, hadde det bare blitt ustrukturert, rotete og overfylt. Så det er aller best slik som dette her.
Men ja, back to business! Og en ting først (eller second). Jeg liker veldig godt kreative personer som liker å gjøre ting annerledes. Spesielt de som liker å ta utgangspunkt i det som er, og som ser mulighetene til å gjøre noe helt nytt med det. En som jo går utenfor boksen, men ikke altfor langt. De liksom snur seg og fargelegger boksen i mange forskjellige farger, skriver noen fantasifulle ord på den, skjærer inn mønstre, og/eller pynter den med ulike saker og ting. Kjernen er allikevel boksen, men fy fader så annerledes den har blitt. Pete Wentz er en sånn person, og hans nyeste prosjekt er denne fargerike boksen.
Pete er han kule foran til venstre!
For de musikalsk intellektuelle med god kunnskap om de viktigste navnene innenfor moderne musikk er nok navnet Pete Wentz relativt kjent. Men for de av dere med null kjenneskap til han kan jeg gi et kort sammendrag. Han har vært bassisten og tekstforfatteren til pop/punk/rock-bandet Fall out boy som ble startet opp i 2001 frem til de ga seg som band i 2009. De hadde i denne perioden utgitt fem plater, solgt millioner av album verden over, vunnet flere priser - blant annet nominert til grammy - og er på Billboard sin topp 100-liste over de beste artister/band i perioden 2000-2010 basert på ”chart performance”.Timbaland ble #92, forresten. Katy Perry ble #97. For å gi litt perspektiv. Fall out boy sies å være ett av de viktigste mainstream rockebandene i 2000-tallets første tiår.
Hele bandet Black Cards sammen!
Etter denne karrieren har flere av medlemmene gått sin egen vei innenfor musikk.Pete valgte sommeren 2010 å starte bandet Black Cards, og det er her vi er i dag. Black Cards består av tre menn (Pete inkludert) og en kvinnelig vokalist ved navn Bebe Rexha (Nice!). De lager fengende, eksperimentell electropop totalt annerledes fra Fall out boy. Fans av bandet/Pete ser ut til å være litt skuffet, må jeg legge til. De savner det han gjorde før. Men han har i tillegg fått nye fans, og det finnes de som elsker hans nye stil. Jeg har ikke mye kjennskap til hans musikalske fortid, men kan virkelig kalle meg selv fan av Black Cards.
Og du lurer nå sikkert på hvordan eksperimentell electropop egentlig er? Vel, det er noen elementer jeg får lyst til å peke ut som gir førstelåta Dr. Jekyll and Mr. Fame denne karakteristikken.
Det er først og fremst produksjonen med alle disse intrikate lydene. Det virket ganske rart til å begynne med, og av til syntes jeg faktisk det var litt ”feil” lyder. Kanskje fordi det var så nytt for meg i electropop? Men etter hvert likte jeg at de hadde gjort det sånn. Det ble til en positiv ting. Uvanlig, ny, og positiv. De prøvde liksom ut en egen måte ”å gjøre” electropop på, og de lyktes. Det ble ikke feil, de gikk heller ikke for langt. De eksperimenterte, og suksessfullt skapte sin nisje i sjangeren. Det er intet mindre enn beundringsverdig.
Cowboyplay-vokalteknikken må nevnes. Der Bebe synger ”Ow ow ow yippie ow ow ey!” (AMAZING!) Jeg ser faktisk for meg i musikkvideoen der at det hadde passet med cowboyklær og litt cowboydans. Dette gjør ting mye mer gøy og livlig på en interessant måte. Det er absolutt uvanlig å gjøre det på denne måten.
Merk dere forresten vokalen hennes i det hele tatt. Hun er helt perfekt til Petes nye prosjekt, for dette kler henne utmerket. Hun har en tydelig, quirky vokal med spennende og nyansert personlighet. På samme tid er den trashy og nogenlunde robotisk. Definitivt eksperimentell either way. Jeg tror også måten de har finpusset vokalen på har hjulpet mye.
Det er også merkverdig hvordan låta er fengende. Det er ikke noe som er konstant her. Ting flyter uforutsigbart, og så er det ingen distinkte melodier, liksom. Det er også spesielt lite direkte oppløftende. Alt virker litt komplekst og sært, og strukturen forholder seg slik at det er mye som er fengende hver for seg, som til sammen skaper et livlig og kult konsept. Men jeg føler det meste ligger på overflaten allikevel. Det handler veldig mye om hvordan Bebe synger på. Hadde det ikke vært for henne hadde det nok ikke vært så fengende. Tror jeg. Produksjonen må også sies at hever kvaliteten til det beste. Kudos til alle involverte der.
CHECK. IT. OUT!
Noe jeg også kan nevne før jeg visere dere to låter til, er at Dr. Jekyll and Mr. Fame best representerer Black Cards sound. I et intervju forklarer Pete det slik: ”to me, the album is so vast. It goes from one really musically dark perspective to a way more pop perspective. "Dr Jekyll and Mr. Fame" felt like it fit in the middle between the two. Everyone agreed not to put out the extremities first. Obviously, the first thing you put out is what people think of your band as. There will be songs on the record that are so far to the right or to the left of "Dr. Jekyll and Mr. Fame."”
Det vil jeg faktisk gå så lang til å anbefale at du gjør, for det var et veldig interessant intervju!
Jeg skal ikke si så mye om de to neste låtene, men dere må høre dem. Spesielt Dominoes tror jeg dere vil like ganske mye. Det er en låt som er helt i enden av det poppete perspektivet han snakket om. Den er direkte herlig. Mer søt og enda mer moro. Litt sommerlig, vil jeg si. Jeg liker den utrolig godt! <3
Og så har vi Club called heaven. Musikkvideoen til denne er helt forferdelig ubehagelig though, men det er nok bare mine personlige preferanser som ødelegger, for jeg klarer ikke å fordra filmer i svart/hvitt, eller gamle/gammeldagse filmer i det hele tatt. Æsj og huff :( Men låten er på den mer ”musically dark perspective”-siden. Liker denne her også, ja!
Kjempegreat! Så for å oppsummere littegrann: Av det jeg har hørt til nå har Black Cards en helt annen måte å være på, å være fengende på og å få frem uttrykket sitt på. Det er utradisjonelt, eksperimentelt, fresht, moro og interessant. Bebes vokal gir både en mer frekk og sexy twist til alt sammen, men er allikevel godt syntetisk synkronisert med den intrikate produksjonen. Jeg gleder meg veldig til albumet blir utgitt en eller annen gang i år - for da skal jeg kjøpe det! Det har ikke blitt avklart helt ennå. Så ok, da, I’ll let you know på facebook-pagen når det skjer :)
